For noen dager siden ble den eneste kjente rosa manta rayen sett igjen. Bildene ble tatt av Kristian Laine, en fotograf som dykket i farvann nær Lady Elliot Island, den sørligste korallhulen i Great Barrier Reef, Australia.
På veldig kort tid har fotografiene gått vir alt på sosiale nettverk, og mer enn én person har gjenopplivet sin nysgjerrighet på djevelrokken som først ble sett i 2015.
Den berømte djevelrokken tilhører arten Mobula alfredi, av Mobulidae-familien. Den er anerkjent som den nest største manta ray-arten i verden.
Dette dyret fikk kallenavnet "Inspector Clouseau" , som refererer til den kjente karakteren fra Pink Panther-serien.
Hva forklarer fargen på den rosa manta rayen?
Karotenoidpigmenter er ansvarlige for mange av de røde, oransje og gule fargene i den naturlige verden, og i det minste for de fleste dyr må disse molekylene erverves ved inntak.
Til å begynne med trodde man at fargen til den rosa manta rayen var et resultat av dietten, lik hvordan rosa flamingoer får fargen ved å spise små krepsdyr.
Karotenoider, som finnes i reker og muslinger, er ansvarlige for fargen på fjærene deres.
Det nye mønsteret til den rosa rokken er svart og rosa
Det vil si at revmanta kommer vanligvis i tre fargemønstre: alle svarte, helt hvite eller svarte og hvite. Sistnevnte, som er den vanligste, har et mønster som kalles skyggelegging, der fisken har svart rygg og hvit mage.
Således, når de ses ovenfra, blander deres mørke rygg seg med det mørkere vannet under, og når de ses nedenfra, blander deres bleke mage seg med den solbelyste overflaten. Dermed er det den mest fordelaktige konfigurasjonen når det gjelder å tilby beskyttelse mot rovdyr som haier.
Hvorfor betyr dyrefarge noe?
Generelt sett spiller farge en viktig rolle i ulike aspekter av dyrelivet. Som vi allerede har nevnt, kan det forbedre visuell beskyttelse mot rovdyr.
Samtidig, hos mange arter, kan fargen gi verdifull informasjon om kjønnsgjenkjenning, fysisk status eller modenhet eller beredskap for reproduksjon. Av denne grunn eliminerer naturlig utvalg vanligvis alle avvik som oppstår.
Det er imidlertid flere eksempler på at individer – eller til og med hele populasjoner – er preget av avvikende farge, for eksempel den rosa djevelen. Takket være det kan de overleve og formere seg.
Så fargen på den rosa manta rayen er avvikende?
Ja, det er en av flere fargeavvik som har blitt beskrevet i dyreriket. Selv om nomenklaturen om dem ikke er konsensus, har mer enn et dusin blitt rapportert, inkludert albinisme, melanisme, leucisme og erytrisme. Sistnevnte er utvilsomt en av de sjeldnere avvikene.
Spesifikt er erytrisme definert som en fargetilstand hos dyr med overdreven produksjon og avsetning av røde og oransje pigmenter (erytroforer) med ulike nyanser og intensitetsgrader.
Gir denne aberrasjonen dyr noen fordel?
De vanligste, helsvarte melanistiske individene nyter en termisk fordel på grunn av deres overlegne termoregulatoriske evner gitt av mørk kroppsfarge. På den annen side lider de også av større predasjonspress.
Tilfeller av albinisme og leucisme, uten farge, er også vanlige fargeavvik. Imidlertid har de en sannsynligvis lav overlevelsesrate for individer i naturen.
Det finnes ingen data om fordeler med de selektive mekanismene eller termoreguleringen av erytrisme. I forsøk med salamandere (Plethodon cinereus) ble det vist at fugler selektivt unngår å angripe erytritiske individer som norm alt er fargede.
Hva skyldes denne typen farging?
Så langt har tre klasser av kromatoforer en innvirkning på fargen til marine vesener:
- Melanophores (brune til svarte pigmentceller)
- Xanthophores (gule og røde pigmentceller)
- Iridioforer (produserer skinnende iriserende og reflekterende hud)
Aberrante farger er vanligvis et resultat av genetiske mutasjoner, som påvirker utvikling, kromatoforfordeling eller pigmentproduksjon.
Imidlertid har identifisering av gener som er viktige for karotenoidtransport, lagring og prosessering (rødfarging) vært vanskelig, i motsetning til godt karakteriserte gener involvert i melanogenese-veier (svartfarging).
I alle fall har en adaptiv utvikling av fargeavvik hos marine vesener så langt blitt undervurdert. Studiet av fenomenet rødfarging trenger ytterligere undersøkelser.
Forsidebilde med tillatelse av: Kristian Laine.